– Jeg har fått et helt nytt liv!

– Jeg er født med uflaks, ler Lone. Men da sykdommen rammet, nektet hun å sette seg ned, og bygget i stedet opp en blomstrende strikkebedrift.

«I vakre Lofoten, nærmere bestemt Kabelvåg, ligger en liten garnbutikk som heter Fru Soleng.» Slik starter en e-post som tikket inn til Allers for litt siden. En leser forteller at hun kjører flere mil for å komme til butikken, hvor Lone Soleng (42) sprer glede, optimisme og humor til kundene sine, sammen med fargesterke strikkemønster og kvalitetsgarn.

«Ståpåvilje og evnen til å gjøre andre glad, er nok det som kjennetegner henne mest,» skriver leseren videre. Og ståpåvilje har det vært bruk for i Fru Solengs liv. I dag har hun utgitt tre strikkebøker, mottatt priser for strikkemotivene sine, driver nettbutikk og tar smilende imot kunder i egen forretning. Men veien hit har vært både kronglete og full av oppoverbakker.

Byggmester Bob
Tilbake i 2010: Lone Soleng jobber som tekniker i skadedyrfirmaet Pelias. Hun kjører alene rundt i Lofoten, og «tar knekken på mus, rotter og andre småkryp,» som hun selv sier. Det er lange dager, men hun stortrives. Etter mange år alene med barna Aleksander (21) og Ariel (13) har hun også møtt en flott mann, Roy. Hun lever under mottoet til Byggmester Bob – alt kan fikses! Smertene og stivheten i ryggen prøver hun å overse.

– Du vet, her i nord oppsøker du ikke lege før armer og bein er falt av og man ikke klarer å feste dem selv med husholdningstape. Og det var ikke lett å innse at jeg som knapt 40-åring nesten ikke kunne ta på meg sokkene selv, sier hun.

Da det til slutt ikke er noen vei utenom, får hun beskjeden hun fryktet mest: Hun har fått betennelsessykdommen Bekhterevs, og må sannsynligvis ta livet med ro i lang tid framover. Hun kan ikke fortsette i jobben i Pelias. Men tanken på et liv som trygdet, på å ligge andre til last, er ikke til å bære.

– Jeg gikk på en skikkelig smell. I tre dager satt jeg i sofaen i pysjamasen og rikket meg ikke utenfor døren. Det er de tre sureste dagene i mitt liv, forteller Lone.

Strikkehobby og nettbutikk
Strikke har hun alltid gjort siden barneskolen, en hobby hun har arvet fra både mor og farmor. Nå finner hun fram strikketøyet igjen. Hun strikker. Og strikker. Hun vinner strikkekonkurransen «Fineste selbuvott» i 2010.

Samme høst gir hun ut sin første strikkebok, med oppskrifter på luer og vanter i tradisjonelle mønstre og utradisjonelle farger. Hjemme fylles det opp med votter og luer, og før jul strømmer folk på for å kjøpe julegaver. Roy og barna begynner å presse henne; har du ikke en jobb å gå til, kan du vel skape et levebrød av strikkingen?

Hun åpner en nettbutikk der hun selger garn og strikkeoppskrifter. Og strikkeeventyret begynner å ta av. Hun gir ut ny strikkebok. Og vinner flere strikkekonkurranser, blant annet Norsk Flid Husflidens «Min VM-lue» i 2011. Fru Solengs lue med reinsdyrmotiv får tre ganger så mange stemmer som nummer to. Og drømmen tar form: En egen garnforretning.

Hun finner et lite lokale i Kabelvåg sentrum. Barna får hver sin malerkost, Roy snekrer og selv oppsøker hun loppemarkeder for å skaffe møbler. Hun legger staheten av seg, og ber om hjelp fra familie og venner som bidrar med det de kan. Og til slutt, uten å ta opp en krone i lån, kan Fru Soleng omsider åpne dørene 16. april 2011.

– Jeg brukte trygden og det jeg tjente på strikkingen, så det var «knagert» i en periode. Men man får det til, bare viljen er sterk nok, sier hun, og legger til: – Roy og barna har vært helt fantastiske.

Et nytt liv
Tre ganger har hun utvidet forretningen, og nå går hjulene rundt. Det piper stadig i døren. En kunde kommer innom for å få hjelp til en strikkeoppskrift. En annen handler garn, og forteller om ferieplanene sine. Latteren sitter løst hos både butikkeier og kunder.

– Jeg er privilegert som kan tilbringe dagen her. Etter at jeg startet butikken, har jeg fått et helt nytt liv, mye mer sosialt. Kundene slår gjerne av en prat, og jeg setter pris på den tilliten de viser meg.

Måten jeg er blitt tatt i mot av lokalbefolkningen - folk er fantastiske. Og så det å kunne dele strikkeinteressen med andre, sier Fru Soleng, som pleier kontakt med kundene sine på egen Facebookside. I tillegg arrangerer hun strikkekafé i butikken på kveldstid.

Det hjelper også med internasjonal anerkjennelse. For en dag står plutselig en kar fra FedEx på døra. Med det fineste kasjmirgarn og beskjed om å strikke Fru Solengs selbuvotter, og sende tilbake til det amerikanske magasinet Vogue. Fru Soleng gjør som hun får beskjed om, og høsten 2011 pryder vottene hennes forsiden av Vogues strikkeutgave.

Stormen «Berit»
Det kunne vært så bra. Smertene er til å leve med, og har hun en dårlig dag, skrur hun bare på nyhetene for å se at det er andre som har det verre enn henne. Hun har butikken, kundene, familien og det deilige barndomshjemmet som ligger rett ved Vestfjorden og Lofotkatedralen. Med utsikt til fjellene, hvor alt du hører er hav, fugleskrik og fjæresanden knitre. Men en mørk novemberdag i 2011 får Fru Soleng uventet besøk.

– Jeg kan glemme bursdagen til barna mine, men den dagen stormen «Berit» kom, glemmer jeg ikke. Den drittkjerringa! utbryter hun.

Den 26. november er hun invitert til bokmesse i Mo i Rana for å presentere strikkebøkene sine, og gleder seg til å reise sammen med Roy. Riktignok er det meldt dårlig vær, men det er man da vant til nordpå. Så blir ferger og fly innstilt, og Lone innser at det ikke blir noen tur. Hun finner fram adventspynten for å lyse opp i høstmørket.

– I det ene øyeblikket står jeg og henger opp adventsstjerna, i det neste spytter jeg tang og saltvann, og det er ikke lenger noe vindu å henge stjerna i. Herregud for et spetakkel det var, ler Lone.

Bare skallet igjen
Stormen «Berit» herjer kysten av Nord-Trøndelag og Nordland den natten, og huset til Lone og Roy er blant dem som blir hardest rammet. Store deler av tomten blir vasket bort, og da Lone stormer ut for å redde de fire hønene hun er så glad i, er hønsehuset knust av bølgene.

Roy og Alexander river ned innerdørene og begynner å spikre dem opp foran vinduer og dører. Men hav og steiner fosser inn gjennom det knuste vinduet, og i dragsuget som følger, forsvinner ting – ja selv møbler blir feid på havet.

– Vel, neste morgen fant vi solbærbusken på parkettgulvet, så vi mistet ikke riktig alt, ler hun.

Men innvendig er huset totalskadd av vann, bare skallet står igjen. Familien flytter inn i en bitte liten leilighet over butikken, og i dagene som følger er det ekstra mye latter i forretningen til Lone. For hva annet kan hun gjøre, enn å skråle sangen «Optimist» av Jahn Teigen når bekymrede kunder kommer innom for å høre hvordan det går.

– Med min flaks er det gjerne slik at alt som kan gå galt, gjør det. Men jeg har vært ute en vinternatt før, og vet at det nytter ikke å sette seg ned og sture. Jeg fikk i alle fall ryddet loftet, som jeg hadde tenkt på i 20 år, ler Lone hjertelig. Før hun blir alvorlig:

– Sofaen lever jeg fint uten. Og heldigvis fikk jeg reddet noen ting som betyr noe, ting jeg har arvet etter faren min, tegninger barna hadde laget da de var små. Men det var trasig med dyrene.

Lone håper hønene ikke led da stormen tok dem. Familiens schæfer ble så skremt av uværet, at de måtte ta ham til dyrlegen etter noen måneder. Selv har Lone hjemlengsel så det holder. For tilbake skal hun.

I dag er huset hevet 80 centimeter, og skikkelig festet så ingen ny storm skal rive det med seg. Arbeidene med å renovere huset er i full gang, og i skrivende stund venter familien på å komme hjem igjen, et drøyt år etter stormen.

– Jeg har sagt til bygningsarbeiderne at så snart de har klar en kvadratmeter til meg, så flytter jeg hjem med en lenestol og strikketøyet mitt, sier Lone.

Nettside: frusoleng.com